«Den beste kunsten er sårbar» – Thomas Bliss i samtale med Simone Brunstad

Thomas Bliss' malerier vokser frem gjennom intuisjon, gjentakelse og en vilje til å bli værende i det uavklarte. I denne samtalen diskuterer kunstneren forholdet mellom det private og det offentlige, overflate og dybde, og hvordan en kunstpraksis kan fungere som både ritual og erkjennelse.

Av kunsthistoriker Simone Brunstad - 07. august 2026

Mpagi Art åpner utstillingsprogrammet Ungt Blod på Tjuvholmen, og Thomas Bliss (f.2000) er den første ut av fire unge kunstnere som viser separatutstillinger gjennom august. Bliss er andreårsstudent ved Kunsthøyskolen i Oslo og arbeider hovedsakelig med maleri og skulptur, der arbeidene hans tar form gjennom intuisjon og personlige erfaringer.

I Knyttet til Overflaten viser Bliss verk som balanserer mellom det visuelle og det latente, tungt inspirert av personlige opplevelser og urban kultur. Vi snakker om hvordan maleriene hans er drevet av prosessen, dens vestafrikanske røtter og hvor mye av det private som egentlig skal deles med den som ser.

S: Utstillingen handler om spenningen mellom overflate og det underliggende. Kan du gi et konkret eksempel på et verk fra utstillingen der dette kommer tydelig frem?

T: Jeg føler alle verkene ligger under samme kategori, jeg er veldig opptatt av at overflaten ikke bare skal være noe visuelt vakkert, men også bære informasjon. Disse lagene fungerer litt som lagene i et minne eller i min identitet. Det var mange under utstillingen som kom bort til meg og sa at jo lengre de så på verkene, jo flere nye detaljer oppdaget de. Jeg vil si det er viktig at betrakteren beveger seg fra det umiddelbare til det mer komplekse – liksom se på verket for det det egentlig er.

S: Legger du noen gang igjen konkrete hint eller symboler i kunsten din for betrakteren å finne?

T: Både ja og nei. Mye av det er veldig personlige ting, og det er viktig for meg at det ikke blir for åpenbart heller. Jeg vil at betrakteren skal kunne kjenne seg igjen i verket på sin egen måte, ikke nødvendigvis at jeg peker dem i riktig retning med hint.

S: Du nevner i utstillingsteksten at motivene er utsnitt fra personlige opplevelser – er det viktig for deg at betrakteren forstår den konkrete historien bak, eller skal den forbli privat, og er du noen gang redd for at maleriene skal si noe du ikke klarer å si selv, eller vise noe du egentlig har lagt for dypt inne?

T: Nei, det er ikke så viktig for meg. Det var kanskje det tidligere i karrieren min da jeg slet mer med å uttrykke og vise følelsene mine. Nå er det motsatt, der kunsten er et utløp for å vise frem tanker og følelser. Jeg prøver å legge fra meg tanken om hva betrakteren vil tro og mene om verket. Som en ung kunstner er det veldig lett å henge seg opp i hva andre vil tro om det du lager, jeg prøver derfor å lage kunsten for meg selv.

S: Hva med hva betrakteren tenker om ditt private liv, ikke nødvendigvis om verkene i seg selv? Du deler intime motiver i verkene dine, det er jo en åpenbar allusjon til ditt eget liv?

T: For meg kommer kunsten først. Jeg bryr meg ikke om hva andre vil tenke om meg personlig. Hvis jeg begynner å henge meg opp i det må jeg nesten slutte å male. Det viktigste jeg prøver på er å vekke en samtale, så er det opp til betrakteren om de vil engasjere seg i den. Da kan jeg ikke henge meg opp i hva folk vil tro om meg. Jeg er bare en «vessel», eller et medium selv for kunsten min.

S: Det er en fin egenskap å ha, spesielt på kunstakademiet. Føler du at akademiet har vært med på å forme kunsten din? Føler du at du har funnet en klar stil?

T: Jeg føler jeg er inne på å lande det. Jeg har jobbet med kunst i mange år før jeg startet på Kunstakademiet, det var nesten kun det jeg drev med før. Det er nå det starter – alt før var liksom en øvelse.

S: Tenker du noen ganger at det du maler kan avsløre noe du har lagt for dypt inne hos deg selv – for deg selv?

T: Spesielt i denne utstillingen vil jeg si at det nesten er målet. Jeg har gjort et dypdykk inn i meg selv og tatt opp temaer jeg synes er veldig vanskelige. Likevel ser jeg på det som veldig terapeutisk – det har åpnet opp dører som jeg vanligvis har hatt låst lenge. Det er noe med å sitte i et studio i 12 timer sammen med det du har låst inne såpass lenge – du blir tvunget konfrontert med det. Da har du ikke noe valg annet enn å jobbe deg igjennom det, fordi maleriet må bli ferdig uansett. Jeg vil si det er det kunstnerskapet mitt går ut på.

S: Vil du invitere betrakterne inn til denne konfrontasjonen og spenningen?

T: Ja, på en måte. Men igjen, så er det mest for meg selv. Jeg har ikke noe valg annet enn å male eller uttrykke meg.

S: Noen kunstnere har behov for å skape utfra følelser slik at andre kan relatere, men du føler altså at å vise det frem på lerret fortsatt er kun for din egen del?

T: Alt er egentlig for meg selv. Jeg lager ting jeg selv kan stå for, for meg selv. Den beste kunsten er sårbar. Den får en helt egen energi i sårbarheten.

S: Hvilken type kunst relaterer du til?

T: Jeg kan relatere til alt. Om det er videokunst, fotografi, billedkunst – jeg prøver å være en svamp. Det er ikke en type kunstform jeg setter høyest.

S: Videre til prosessen, hva er arbeidsprosessen din rent teknisk? Planlegger du mye på forhånd?

T: Jeg planlegger ingenting. Jeg husker jeg leste et sitat en gang, det var noe som: «Inspirasjon kommer ikke til deg, du må fysisk gå og hente den». Det er sånn jeg fungerer i min praksis. Jeg kan ikke sitte rundt å vente på at et hvitt lerret skal bli til noe annet, jeg må fysisk starte det slik at inspirasjonen kan komme til meg. Jeg skisset en del tidligere, men nå skjer alt på lerretet. Jeg kan ha en retning jeg vil strekke meg imot, men jeg vet aldri om det er der jeg ender opp til slutt.

S: Apropos prosess, nevner du i utstillingsteksten at du er inspirert av vestafrikanske spirituelle tradisjoner. Er det mer gjennom konkrete symboler, eller mer en tilnærming til prosessen som et slags ritual?

T: Prosessen er den viktigste delen og egentlig det som knyttes til vestafrikanske tradisjoner for meg. De ser på skapelse som noe irrasjonelt – en dialog mellom menneske og naturen, familie – noe som på en måte er usynlig. Maleri er veldig spirituelt. Når jeg arbeider, er jeg ekstremt inn i sonen. Ofte føles det ut som jeg glipper ut av meg selv, og prosessen bare skjer. Prosessen er viktigere enn det ferdige verket.

S: Når vet du at prosessen er ferdig – eller når stopper du?

T: Når verket gir meg det jeg er ute etter. Jeg vet at jeg har malt over alle verkene fra «Knyttet til Overflaten» sikkert ti ganger. Som kunstner vet du når du får det du leter etter eller trenger fra verket ditt. Det er et rituale i seg selv. Likevel er jeg ikke så opptatt av å etterligne de vestafrikanske ritualene, det handler heller om verdiene de representerer – mellom kropp og ånd.

S: Det er tydelig at prosessen gir deg en slags indre fred. Når fant du ut at det er dette du har lyst til å gjøre for resten av livet?

T: Begge foreldrene mine er kreative sjeler. Min far er veldig musikalsk, og jeg vil si jeg er oppvokst i mammas atelier. Jeg har alltid hatt tilgang til kunsten siden jeg var ung, både via utstillinger og tilgjengelige materialer. Derfor kom det veldig naturlig. Det var ikke et vanskelig valg at jeg ville jobbe med kunst.

S: Var vennene dine i oppveksten også interessert i kunst?

T: Nei, vennene mine var ikke nødvendigvis det. Det startet i hjemmet. Når man har snakket med mange kunstnere opp igjennom, finner man ut at de fleste starter som unge og ofte har vokst opp i et kreativt miljø. Det kan være vanskelig som voksen å komme inn i det miljøet.

S: Tilbake til utstillingen din, tittelen “Knyttet til Overflaten” peker for meg på en taktilitet. Hvordan jobber du fysisk med overflaten og hvilke teknikker eller materialer bruker du for å skape denne “nerven”?

T: Jeg har testet mye forskjellig for å komme frem til det jeg liker mest å jobbe med. Det går for det meste i akrylmaling og lakk blandet med sand. Disse materialene lar meg jobbe ganske kjapt, noe jeg trenger for å få den energien jeg er ute etter. Jeg jobber også mye med skulptur – og noe jeg får fra skulptur som jeg ikke nødvendigvis får fra maleri er denne taktiliteten.

S: Prosessen med skulpturarbeid tar jo lengre tid, er ritualet du nevnte tidligere fortsatt en stor del av det?

T: Professorene mine på Kunstakademiet ville sikkert sagt at jeg jobber på en rar måte, fordi jeg bruker skulpturarbeid som en slags skisse for maleriene mine. Jeg tegner ikke så mye som jeg gjorde før – da tegnet jeg for det meste naturalistisk. Nå bruker jeg leire som skisser. Skulptur for meg er et uforutsigbart materiale, så det er noe vakkert med det. Med leire må jeg jobbe kjapt, fordi leiren smelter, synker eller deformerer seg med tiden. Det er bare såpass mye jeg kan gjøre med den før den skal for eksempel stekes eller glaseres. Det er et levende materiale – men så stivner det plutselig, og da er det ikke slik som med maleri at du kan fortsette å bygge på det. Så jeg forsøker å innlemme dette i maleriene mine, når det er ferdig er det ferdig.